Etter en treg start på 2008 er det endelig klart for litt deathpunk igjen!
Det blir nok ikke noe Flyt ned Klara, og akekonkurransen er avlyst, så det blir kanskje litt tørrere denne gangen!
Ønsker dere alle en kick-ass helg!
…men jeg eier dem ikke.
Da jeg var liten trodde jeg at jeg var i slekt med Dagfinn Grønoset. Det var vel egentlig ingen direkte grunn til at jeg skulle tro det foruten at han skildret omgivelsene til mine barnoms somre i bøkene sine; Finnskogen, med all sin mystikk.
Oldemor fortalte om nissene som bodde på låven og flettet manen til hestene når han var i godt humør. Hennes kjæreste Pepper-Jens som tok pepper på absolutt alt han spiste og fisket abbor med bambus-stang. Oldefar som tørka skrå i solveggen etter at han mistet alle tennene og ikke kunne tygge den lenger, for å så røyke den i snadda. Farfar som smuglet flyktninger til Sverige under krigen. Gamle Martha som bodde på slektsgården og hadde kalver som prøvde å spise meg opp, som serverte vafler lagd på melk rett fra kua og med hjemmelaget smør. Elgen som holdt oss med selskap til frokost, de mystiske hvite som jeg bare så én gang, trollknuter i trærne og utedoen med skilt som noen hade rappa fra Skaugum.
Historiene om de som allerede hadde dratt til de evige jaktmarker. En oldefar som hogg seg i leggen under tømmerfløtinga, som satt seg ned og sydde igjen såret før han fortsatte. Han var skomaker på si og stolte ikke på at noen andre kunne snøre han sammen bedre. Han som satte unger på begge døtrene på nabogården, og som lillebroren satte unger på senere.
Grønoset skreiv ikke om disse direkte, men om atmosfæren som var i de skogene. Nitahå-Jussi er vel og merke en slektning, av typen oldefars fetter eller noe i den duren, men jeg tror de fleste skogfinnene hadde blandet blod på ett eller annet tidspunkt.
Mest kjent for “Anna i Ødemarka”, som har blitt oversatt til 14 språk, men for meg en nesten-slektning.
Et langt og produktivt liv er over
Dagfinn Grønoset 4. april 1920 – 28. januar 2008
På lørdagskvelden tittet jeg ut av vinduet og så at verden var dekket av melis. Innen klokka fikk rundet fem og vi måtte kaste ut gjestene var Østmarka blitt et vaskeekte eventyrland.
Takk til alle som gjorde bursdagsfesten legendarisk:
Lars, Heidi, Steinar, Anita, Sonja, Thomas, Kent, Inger Marie, Åsmund, Hilde, Atle, Maiken, Kristian, Helene, Karoline, Balder, Aina, Jannicke, Ellen, Jørgen, Cathrine, Espen, Linn, Christine, Per, Ingeborg, Vidar, Ida, Diann, Ståle, Solveig og Gry!
Ikke bare komme de reisende fra store deler av Oslo, men også fra Bergen, Lørenskog, Ytre Enebakk, Drammen, Vormsund, Tønsberg, Vestby og Tossevika!
Love you all
Jeg fikk boka “Tusen strålende soler” av Khaled Hosseini, av svigerbror til bursdagen min.
Er det forresten sånn at “svigersøster” og “svigerbror” er barn av “svigerfar” og “Svigermor”, mens “svoger” og “svigerinne” er inngifte? Sånn at jeg blir min svigersøsters svigerinne? Eller er det ikke noen regler på det?
Boka er ihvertfall bra! Løp og kjøp!
Det sies at man ikke kan snakke japansk før man behersker det vanlige språket samt det takkende- og det høflige språket. Nå leser vel ikke Tine denne bloggen, i såfall kunne hun ha kastet lys på det.
I dag fikk jeg en mail fra en koreansk student som tidligere har lurt på om han kunne få en omvisning i rådhuset, og hvordan han skulle komme seg hit – Og fått svar på dette.
| Dear Heidi Fleiss, Oslo city hallThank you for your reply. I’m very thankful to your kindness. And I will contact her who you introduced to me. Thanks to you, our first trip to Norway will be very interesting. If you visit South Korea someday, contact me. I’ll guide you. Again, I appreciate your kindness. Thank you. |
Jeg merker at jeg har et problem med sånn høflighet, fordi jeg får lyst til å svare tilbake. Hadde jeg gjort det hadde jeg helt sikkert fått svar igjen og vi hadde endt opp i en evig sirkel av høflighetsfraser.
Tidligere sleit jeg med det samme på den lokale Rimi-butikken på Vålerenga. Den ene piken som jobbet der var så hyggelig, og skulle alltid ha det siste ordet. Jeg kunne ha lengre samtaler med henne i det jeg prøvde å avslutte en handel, enn hva jeg hadde med andre mennesker i løpet av hele dagen. (Sad but true)
Er det bare jeg som har det sånn?
Nok en lørdag blir tilbragt fyllesjuke og jævlige. ikke spesielt dramatisk, men alikevel. Jeg burde lære snart.
Men, når vi blir invitert på overraskelsfest for en venn, så er det vanskelig og takke nei. Bursdagsfesten ble avholdt på naken, som ikke akkurat er en deathpunkers favorittutested. I løpet av kvelden ble det jo en del å drikke på oss begge. Kvelden gikk temmelig udramatisk for seg, og ble behørig avsluttet med kebab. Glad for den i dag.
Denne morgenen startet med en følelse av kvalme og svimmelhet, med cola til frokost. Ikke helt uvanlig morgen i en helg de siste årene, men nå er det nok.
Deretter var det ut en tur for å handle litt, tilbake igjen for å sette inn matvarene, og så ut på gåtur, bare for å få igang kroppen. McLunsj i dag, med det resultatet at Heia ikke orket burger, som endte opp i den store porselenstelefonen. Ettermiddagen så vi på nok en erotisk film, og kvelden har gått med til matlaging og baking.
Nå skal vi bare gå på de festene vi enten arrangerer, eller har sagt ja til at vi kommer på.
Så skal vi bli flinke, friske sporty mennesker, som takker nei til vanlige fester, og heller går på de vi virkelig bryr oss om, gleder oss til. Håper det ikke blir for mange.
Her er dagens lærte lekse:
Rusbrus, øl, whiskey, kaffe med baylis, cognac, øl, sjampanje, og øl, blir krøll..
Kooz og klemz fra Pj
“Slapp av, det blir snø… Det er alltid snø på bursdagen min!”
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det til folk de siste ukene, men Frøken Januar har vært så ustabil i år at jeg har begynt å tvile på mine egne ord.
Men det er alltid snø på bursdagen min, alltid.
I går kom rådhusforvalteren inn og sa at jeg måtte nok nøye meg med snø på bursdagsfesten min, for nå skulle det være plussgrader langt ut i neste uke, men da jeg dro til jobb i dag lå det et fint melisdryss over plen og vei på Oppsal.
Jeg slapper av, for det blir nok snø på bursdagen min i år også… Det er alltid det.
Alle drømmer. Noen drømmer husker man. Jeg husker svært sjeldent mine. Før jeg får påminnelser må en forstå.
Så i dag når Heia foreslo larsarne til middag, så kom jeg på at jeg hadde drømt om det hele natta føltes det ut som.
Noe annet jeg husker, er at jeg tror jeg har drømt at jeg har spist noe vondt, for så å spytte det ut. resultatet? jeg våkner med sikkel på halsen, i nakken, og hele ansiktet.. Namnam
Forresten så ble det kebab til middag
Pj
Siste kommentarer