Sånn ca et år etter OL på Lillehammer gikk jeg bannende gjennom Østmarka, med bakglatte langrennski over skulderen. Aktivitetsdagen hadde egentlig sluttet, men jeg var ennå ikke kommet fram til Skullerudstua. Den dagen avla jeg en ed på at jeg aldri, ALDRI noen sinne skulle ha planker av noen art, på beina igjen.
En regntung februardag over ti år senere sitter jeg faktisk og har planer om å kjøpe carvingski bare lønna kommer.
I årene som har gått har jeg sluppet unna med at det ikke har vært snø om vintrene, med å sitte på hytta og lese bok foran peisen eller å sitte nederst i bakken med en pils i stedet for å suse nedover bakkene. Men etter jeg ble sammen Pj har det vært andre boller. Én gang i året har jeg sprellende og skrikende blitt dratt ut i den kalde snøen, spent på ski og dyttet nedfor stup. Influensa eller dobbelt prolaps i ryggen har ikke vært gode nok unskyldninger for å få slippe.
Vel, til helgen kommer årets runde, og jeg har innsett at dette er noe jeg må leve med. Hva gjør man ikke for kjærligehten? Jeg har også latt meg overtale til å tro at det er mye bedre å stå på sine egne ski enn andres/leide… Og ved å kjøpe dem selv slipper jeg i hvertfall å få dem i julegave, sånn som Pj truet med i 2007.
Det eneste jeg er litt redd for er at jeg plutselig kommer til å stå mange ganger i året, og da må jeg bite i snøen og innse at jeg har blitt en prinsippbryter.
Dette høres mistenkelig kjent ut.
Jeg har tidligere lurt meg unna med å stadig demonstrere at “truger er fin-fine ting”, men nå har samboer begynt å bruke avkommet mot meg, for å få meg til å få dårlig samvittighet.
Dermed blir det nok noen harde møter med grantrær i år også.
Han bør pakke mye Kvikk Lunjs for å holde humøret mitt oppe…
Jeg framstår jo nesten som den terroriste jeg er..
og du får sikkert låne de hver gang vi skal stå på ski framover, for hun du skal låne de av er ikke så aktiv av seg.
Dessuten slapp du å kjøpe, du skal få låne, helt gratis
Du er jo en terrorist… Snart tvinger du meg vel til å gå på tur i skogen også.
Framoverski er forresten oppskrytt!
Akebrett ftw!
NB: Denne kommentaren har ikke noe med bloggposten din å gjøre.
Dette er en generell oppfordring til bloggere om å besøke Maria Mytterist og gi uttrykk for nulltoleranse for personhets (http://syvforlykke.wordpress.com/2008/02/26/min-forakt-for-en-viss-blogger/).
Jeg har tatt utgangspunkt i lenkegjengen til HHS, men send gjerne denne oppfordringen videre til andre bloggere.
Hvis vi er mange nok som sier fra, kan vi kanskje lykkes i å sende et signal om at blogger ikke skal brukes til personsjikane.
Hei på deg!
Jeg er stor fan av HHS, men jeg velger å ikke uttale meg i Mytteristens blogg (som jeg også er fast leser av) om denne saken. Jeg er ikke leser av iNorden, og har ikke engasjert meg i ytringsfrihet-debatten, og har heller ikke tenkt til å begynne med det.
Enkelte ting bør heller forties enn å belønnes ved å skape høye besøkstall og mange kommentarer, noe som igjen gjør at postene plukkes opp av wordpress og søkemotorer som populære.
Jeg tar avstand fra måten hun omtaler både eksen og HHS på, men jeg tar ikke avstand fra Maria som person.
Prinsipper er til for å brytes – i alle fall NOEN av dem! Og jeg anbefaler deg veldig å kjøpe egne sko og ski! Det er mye morsommere å kjøre på eget og tilpasset utstyr som du lærer å kjenne. Etter at jeg investerte i skikkelig utstyr ble kjøringen mye mere givende – og dessuten kan Hafjell og Kvitfjell byttes ut med de franske alper med masse masse små resturanter og puber i løypene – og da blir det to fluer i ett smekk vet du….
God tur!!! skal ikke si break a leg tror jeg…
Kunne ikke la være å sjekke hva en skidronning har å fortelle. Jeg ble ikke skuffet.
God underholdning, også fordi ditt forhold til ski er nokså forskjellig fra mitt.
Det er i hvert fall best å stå på egne ben (også på ski), enten du eller prinsippene bestemmer. F. eks. å ikke smøre/preparere skiene slik at turen blir en fin opplevelse.
Hils Pj.
Det ligger jo litt mellom linjene at jeg faktisk har begynt å like å stå på (nedover)ski, ellers hadde jeg nok ikke funnet meg i det.
Langrenn derimot kommer det nok til å gå mange år før dere ser meg på!
Hei og hopp – jeg ble pressa i slalåmbakken av fadern som tolvåring, litt morsomt ble det etter hvert…men det var ikke noen højdare egentlig. Og jeg haaata bortoverski…
Jeg la vekk begge deler så fort jeg fikk sjansen, og det tok ihvertfall 25 år før jeg fikk sånne planker under føttene igjen. I fjor vinter var gubben og jeg hele to ganger i lysløypa. På perfekt føre og i måneskinn var det faktisk veldig ok og avstressende. Schwær kontrast til turbolivet i hverdagen min.
Ikke vært på ski i vinter ennå, og det er ikke sikkert det blir det heller…men jeg håper på skikkelig snø for akebrett!
Ha en superopplevelse med carvingski!
Jeg har gitt opp, men søte Gubben kjøpte nye carvingski i en alder av 68 og ble heltent, nå ble det kontroll nå, nå ble det gøy!
Kos dere – du og Pj.
It’ s all in the presentation, darling…
Selv fikk jeg skigleden brutalt drept i ca ungdomsskolealder takket vaere Den Store Klasseturen som skjedde to ganger i aaret, hvorav en gang om vinteren. Men i voksen alder tenkte jeg at det var da pokker om fortidas mareritt skulle holde meg borte fra fremtidas gleder – saa jeg bestemte meg for aa sakte men sikkert vende tilbake, i et tempo og paa en maate jeg selv var fornoeyd med. I dag elsker jeg bortoverski, nedoverski og ikke minst truger og akebrett! Men haandleddene mine har et noe anstrengt forhold til snebrettet, saa det venter jeg med til jeg skal foelge barnebarna i bakken. Da kan jeg bli motivert av aa vaere kul bestemor…
I stedet for aa bli prinsippbryter kan du si at du bryter gamle barrierer fordi du har utviklet deg og din horisont naa som du er litt voksen. Og plutselig blir det akseptabelt igjen, selv om en viss kar sikkert vil gi deg litt tyn i ny og ne;-)
Hehe, jeg har hatet skigåing siden jeg var ganske liten… og de siste 10-12 årene har skiene mine stått i boden. Nedoverski har jeg aldri prøvd og der har jeg som prinsipp å aldri gjøre det heller… Tror nok ikke jeg bryter det prinsippet, ettersom helsa er som den er og jeg nå vet at kroppen min ikke tåler knall og fall særlig godt. Nei, så synd..
Men lykke til, tenk – kanskje du finner ut at det er ålreit?!
[...] 3 01 2009 For ca et år siden skreiv jeg om hvordan mitt forhold til fenomenet ski som fritidssyssel er i ferd med å forandres. Vel, i 2008 fikk jeg faktisk ski til jul og i dag har jeg vært ute og luftet dem for første [...]