Jeg var flinkere før, til å sette ord på tankene og følelsene jeg hadde inni meg. Det er det første som slår meg når jeg setter meg ned for å utlevere meg og mitt forhold til meg selv på papir. Jeg tror det er fordi jeg hadde så alt for god tid til å tenke.
Å ha en kropp som ikke oppfører seg som alle andres, er noe mange bloggere skriver om. Personlig jeg har opplevd å først legge ned et par blogger før jeg til slutt anonymiserte min for et år siden, fordi folk som kjenner meg kristiserer det at jeg skriver om kroppen min og følelsene rundt den (og det at jeg bruker seksualitet som medisinering). Jeg tror det er viktig at “folk i gata” blir mer bevisste på de såkalte usynlige sykdommene der ute.
Psykosomatiens mindre omtale fetter somatopsyke er en kjenning av de fleste kronikere. Det er ikke alltid like lett å være glad i en kropp som er upålitelig. Jeg har hatt perioder på grensen til angst når det gjelder hva mitt fremtidige sykdomsbilde kan gjøre med andres forhold til meg. Hvem kan elske en som ikke fungerer? Hvordan skal man som tilsynelatende frisk og rask ungdom fortelle folk at man trenger setet de sitter på på bussen? Hvordan fortelle en kjæreste at man er avhengig av daglig medisinering for å fungere, og hva med samlivet generelt?
Og hvordan kan jeg skrive noe vakkert om denne kroppen? En tekst som kan glede og forundre, og kanskje opplyse. Den har alltid vært annerledes. Alt for lang, alt for tynn, alt for klønete, alt for tidlig utviklet…
Jeg tror nok jeg skal få det til, Virrvarr. Vent på mail.
Jeg elsker deg for den du er jo dumma! Det skal litt mere til enn noen piller om dagen før det går over.
Hva framtiden bringer vet jo ingen, men jeg kan ikke se noen grunn til at ting skal bli annerledes bare fordi du er syk, eller kanskje blir sykere. Det får vi bare ta som det kommer. Så det så!
“Hvem kan elske en som ikke fungerer?”
Det er det mange som kan. Aa elske er gjerne sterkere naar det er paa tross av i stedet for paa grunn av.
Det var bare det jeg ville si her og naa. [Hvis det i det hele tatt er lov aa si noe etter Pj, siden kommentaren hans burde faatt staa i fred. Kanskje. Men jeg ville si det.]
Pj: Elsk!
Alter Ego: Hihi. Altså, det er ikke nødvendigvis sånn jeg har det nå. Men av og til, når jeg var singel, var det litt skremmende. Når man møter nye folk, det være seg venner, kollegaer eller kjærester, så vil man jo gjerne være tøff og sterk og frisk og rask, og gjemmer på de svake sidene til de _må_ frem.
Jeg har blitt spurt om å bidra til boka til Virrvarr, og dette var bare noen tanker som dukket opp i den forbindelse
Det var da betryggende:)
Åh denne fikk jeg midt i magen, sterkt skrevet. Jeg har de samme tankene selv, og det er ikke så lett bestandig. Men så skjønner jeg av og til at å bli elsket ikke er betinget av hvordan kroppen min fungerer alltid. Det er sterkt.
Kjenner meg også igjen i dette, i hvert fall i mørke øyeblikk. Vanskelig å godta en kropp som ikke “virker” og da er det enda verre å tro at noen kan elske den.. Men det viser jo utallige eksempler at “noen” kan. Jeg kjenner jo til flere par der den ene eller begge er syke, har handikap el.l.
Håper du får til å bidra til Virrvarrs bok!