Formålsparagrafen

På dagbladet.no kan vi i dag lese om de to nye odelstingsproposisjonene til nye formålsparagrafer til skole og barnehage. De nye formålsparagrafene inneholder mye fint, som:

Barna skal få utfolde skaperglede, undring og utforskertrang. De skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen. Barna skal utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. De skal ha rett til medvirkning.

Barnehagen skal møte barna med tillit og respekt og anerkjenne barndommens egenverdi. Den skal bidra til trivsel og glede i lek og læring og være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap. Barnehagen skal fremme demokrati og likestilling og motarbeide alle former for diskriminering.

Og:

Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong. Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.

Skolen og lærebedrifta skal møte elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeidast.

Men stridens kjerne er fortsatt den samme som før, nemlig den livssynsbaserte formuleringen som er lik for begge proposisjonene:

[...] skal bygge på respekt for menneskeverdet på åndsfrihet, nestekjærlighet, likeverd og solidaritet, slik disse grunnleggende verdiene kommer til uttrykk i kristen og humanistisk tradisjon og i ulike religioner og livssyn, og slik de er forankret i menneskerettighetene.

Hvorfor må man spesifisere hvilke livssyn verdiene er forankret i? Det er litt skremmende hvis lærerne faktisk må vite hvordan de forskjellige er definert i alle ulike trosretninger… Nå er jeg oppvokst på en skole der vi knapt kan si at den kristne formålsparagrafen sto spesielt sterkt. Vi hadde en solid gruppe som valgte “alternativt livssyn” og hadde til dels meget flinke lærere i faget. At faget het det det het var det knapt noen som reagerte på. Vi “alternative” visste i det minste hva det innebar å ha et livssyn.

Det burde i disse moderne tider burde det vel holde å si at utdanningsinstitusjonene skal “skal bygge på respekt for menneskeverdet på åndsfrihet, nestekjærlighet, likeverd og solidaritet”?

Som Humanetiker ser jeg jo at hvis man tar bort livsynsspesifiseringene, så vil vi få formålsparagrafer basert på mitt eget livssyn, og spesielt når vi tar med endelsen “Opplæringa skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.” Det er som en blåkopi av det jeg har prøvd å lære konfirmantene mine…

Hvis vi slår opp på “etikk” i bokmålsordboka får vi følgende  tilslag:

etikk

etik’k -en (gr ethikos ’sedelig’) morallære normativ e- etikk som gir normer for riktig og god livsførsel

Og hvis vi ser bort fra alle detaljene i den deskriptive etikken, er det enkelte felles etiske retningslinjer i alle trosretninger. Selv mine kristne venner som trykker de ti bud mot sitt bryst, ser at dette er regler som er nødvendige for at grupper av mennesker skal kunne leve sammen i fred.

Jeg mener at alle barn bør få religionsopplæring på skolen, der de forskjellige livssynene blir sidestilt. Dermed er det også nødvendig å se på likheter og forskjeller i de forskjellige retningene, men jeg mener at dette bør være et eget velutviklet fag og ikke nødvendigvis en formålsparagraf for hele institusjonen.

(Jeg mener forøvrig at ungdom selv bør kunne avgjøre hvilket livssyn/trosretning de føler seg hjemme i, når de er gamle nok til å forstå hva det innebærer. At seksåringer tegner jesusbarnet i jula gjør dem ikke nødvendigvis til troende, men da bør de også lære å ikke tegne Allah og Muhamed under Eid)