Jeg er litt glad for at foreldrene mine ikke bor så langt unna at jeg må bo hos dem for å dra på besøk. Jeg er overraskende lite familiekjær, og det merker jeg spesielt godt når jeg blir “tvunget” til å omgås dem mer enn tre timer i strekk.
Vi lekte Dexter og plastet inn leiligheten på søndag, og har bodd ute siden det. Overraskende nok er det svensker og ikke polakker som er blitt satt til å rive huset mens vi er borte. Strengt tatt er det bare badet og litt av kjøkkenet som vandaliseres, men utenifra ser det ut som det er hele huset som får gjennomgå.
To netter har vi hatt hos våre respektive opphav, én natt igjen. I morgen tar vi inn på hotell ved flyplassen før vi vinker farvel til et regnvått novembernorge.
Vi har gått svangre med denne novemberen i 1,5 år og det føles nesten som om det er en bitteliten fødsel som er i gang. Alle bitene er falt på plass og snart, snart kan vi senke skuldrene. Hvite strender, gammel kultur, fableaktige dykkemuligheter og en detox som bare et besøk til Afrika kan gi deg, skal viske ut hodepinen som følger med logistikkplanleggingen for oppussing, julestri (på forskudd), økonomisk planlegging, usikker jobbsituasjon, påtvungen sosialisering med familie, ferieplanlegging og litt ekstra pengepønsking på slutten.
Jeg regner med at jeg klarer å poste en snutt eller to underveis, men det kan se ut til at det blir rolig fremover… Dette kolliderer selvfølgelig med Tordenbloggen (fant jeg ut i dag), men jeg lever lenge på at gammelbloggen ble nr. 27!
Til gamle og nye lesere: heng med videre, og ta godt vare på november for meg!
Siste kommentarer