…men jeg eier dem ikke.
Da jeg var liten trodde jeg at jeg var i slekt med Dagfinn Grønoset. Det var vel egentlig ingen direkte grunn til at jeg skulle tro det foruten at han skildret omgivelsene til mine barnoms somre i bøkene sine; Finnskogen, med all sin mystikk.
Oldemor fortalte om nissene som bodde på låven og flettet manen til hestene når han var i godt humør. Hennes kjæreste Pepper-Jens som tok pepper på absolutt alt han spiste og fisket abbor med bambus-stang. Oldefar som tørka skrå i solveggen etter at han mistet alle tennene og ikke kunne tygge den lenger, for å så røyke den i snadda. Farfar som smuglet flyktninger til Sverige under krigen. Gamle Martha som bodde på slektsgården og hadde kalver som prøvde å spise meg opp, som serverte vafler lagd på melk rett fra kua og med hjemmelaget smør. Elgen som holdt oss med selskap til frokost, de mystiske hvite som jeg bare så én gang, trollknuter i trærne og utedoen med skilt som noen hade rappa fra Skaugum.
Historiene om de som allerede hadde dratt til de evige jaktmarker. En oldefar som hogg seg i leggen under tømmerfløtinga, som satt seg ned og sydde igjen såret før han fortsatte. Han var skomaker på si og stolte ikke på at noen andre kunne snøre han sammen bedre. Han som satte unger på begge døtrene på nabogården, og som lillebroren satte unger på senere.
Grønoset skreiv ikke om disse direkte, men om atmosfæren som var i de skogene. Nitahå-Jussi er vel og merke en slektning, av typen oldefars fetter eller noe i den duren, men jeg tror de fleste skogfinnene hadde blandet blod på ett eller annet tidspunkt.
Mest kjent for “Anna i Ødemarka”, som har blitt oversatt til 14 språk, men for meg en nesten-slektning.
Et langt og produktivt liv er over
Dagfinn Grønoset 4. april 1920 – 28. januar 2008
Siste kommentarer